ZICO
20 September 2005 kom den dagen som jeg aldri kommer til å glemme. Den dagen som var slutten på Zico`s liv.
Jeg skulle sette hundene ut i hundegården og går ut med de, men så stikker Zico nedover veien, han enser meg ikke når jeg roper etter han, han pleide alltid å komme når jeg ropte etter han, men ikke denne gangen.... Jeg prøver å løpe og rope samtidig, men ingen reaksjon.. Jeg finner ut at jeg aldri kommer til å klare å ta han igjen til fots uansett så jeg løper og henter bilen og kjører etter. Når jeg kommer ned til veien ser det som var mitt livs verste opplevelse. Zico ligger midt på veien og han rører seg ikke… Jeg stopper bilen og løper bort til han. Han ligger der helt livløs. Jeg får helt panikk, Så kommer det en mann kjørende og lurer på om det er min hund. Jeg svarer ja, og han sier han så at det var noen som kjørte på han, men de bare kjørte videre i en forferdelig fart. Jeg tar han så inn i bilen og ringer til dyrlegen mens jeg kjører, tror aldri jeg har kjørt så fort til byen før. Men det føles som om det tok mange timer… Det føles som om tiden står stille. Jeg holder hånda over brystet hans. Det kjennes ut som om hjertet slår. Er det virkelig? Eller er det bare innbilning? Når jeg endelig er fremme så legger jeg han på bordet hos dyrlegen og han lytter på han? Det kjennes ut som om han står der i en evighet og lytter. Til slutt så ser han trist på meg og sier, Beklager, hunden din er død! Da klarer jeg ikke å holde tårene tilbake lenger, jeg begynner å gråte. Det er en skikkelig krampegråt, klarer ikke å kontrollere det. Når jeg omsider klarer å beherske meg litt så forklarer dyrlegen at han ikke led. Han hadde dødd momentant. Enten av slag i hodet eller brukket nakke. Jeg tar han med meg hjem. Når pappa kom hjem fikk han gravlegge han. Jeg klarte det ikke selv.. Nå ligger han gravlagt under rosebuskene hos mamma og pappa.
Hvil i fred lille venn, du vil aldri bli glemt!
ROBIN
17 Mars reiste vi nedover til Hamar. Oscar skulle stilles i Letohallen. Vi tok toget og på slutten begynte han bli ganske stressa. Han var lei av å ligge i ro i fanget hele tiden så han ville ned. Begynte å bite og styre på.
Vi skulle overnatte hos foreldrene til Kari Helene den helgen og hun kom å hentet oss på tog stasjonen på Hamar.
På kvelden satt vi å spiste middag, Robin lå under bordet og sov. Plutselig begynner hunden å få kramper under bordet. Han lå der og rista. Jeg satte meg ned på gulvet med han og prøvde å trøste og roe ned, men han bare lå der og rista, og det skummet fra munnen hans. Når han omsider begynte å komme til seg selv så fikk han panikk. Han visste jo ikke hva som skjedde selv heller så han begynte å hyle og skrike. Stakkar liten!
Jeg spurte da Kari Helene om hva det var.. Jeg ante jo ikke hva det var som skjedde, jeg hadde aldri sett noe sånt før. Kari Helene sa at det dessverre lignet veldig på et Epilepsi anfall. King som hun hadde før hadde jo Epilepsi, så dette hadde hun sett før!
Morgenen etter kom Solveig å hentet oss for vi skulle kjøre sammen til utstillingen og da fortalte jeg henne hva som hadde skjedd. Hun ble selvfølgelig veldig sjokkert og lei seg. Men hun sa at tilbudet hennes sto fremdeles ved lag, jeg fikk lov til å bytte valp om jeg ville det. (hadde fått det tilbudet helt fra begynnelsen etter som testiklene hans ikke hadde fallt ned, men jeg hadde bestemt meg for å beholde han uansett. Hadde jo blitt så glad i han).
Senere på dagen sa hun at om jeg ville kunne hun ta han med seg hjem og se han an litt, følge litt med på han om jeg ville det. Så kunne jeg heller få han tilbake om det viste seg at det gikk bra med han.
Natt til Søndag våknet jeg av at han hadde et nytt anfall. Den natten bestemte jeg meg for at Solveig skulle få ta han med seg for å få fulgt med på han. Så på Søndag etter utstillingen så tok hun han med seg hjem.
Mandag formiddag like før vi skulle reise ned til toget og hjem igjen så ringer Solveig og kommer med den triste beskjeden.
Robin hadde blitt syk på kvelden. Han hadde fått feber og det surklet i brystet på han. Han hadde sansynligvis fått lungebetennelse. Det ble besluttet at han ikke ville bli behandlet for det, men at han skulle få slippe. Med tanke på de kraftige epilepsi anfallene han hadde hatt og hvor ung han var. Så Mandag morgen, 20 Mars, nesten 4 mnd gammel ble Robin avlivd. Vi var triste og felte nok noen tårer alle sammen da. Det ble en trist tur hjem.
Robin ble obdusert og de fant ut at han hadde Epilepsi som vi jo visste, men han hadde lungebetennelse av lunger, lever, og milt. Han hadde også vannhode og hjerneblødning.
Så hadde det vært den minste tvil om at det riktige hadde blitt gjort, så var det ingen tvil nå lenger. Han hadde blitt spart for mange smerter.
Stakkar lille gutten, vi savner deg alle sammen. Hvil i fred lille venn!
  
Slideshow til minne om Zico! (Ødelagd... kommer snart igjen)...
Slideshow til minne om Robin!
FELIX
I september 07 kom Felix til oss. Han var en hannhund på 9 mnd som hadde en lovende fremtid som avls og utstillingshund. Jeg skulle få ha han på for fra Anne Grethe, Kennel Freetains.
Endelig hadde jeg fått en "stjerne".
Vår første utstilling var i 11 November. Da tok han CERT, på sin første utstilling, 10,5 mnd gammel. Jeg var i den syvende himmel, jeg kunne ikke stå stille. Dette var toppen av lykke.
To uker etterpå stilte vi på NKK Hamar, i vikingeskipet. Norges største utstilling. Han gikk bra og vant juniorklassen med HP. Han måtte enda utvikle seg mer, derfor ingen CK, men det var helt ok. :-)
Felix var en hyperaktiv gutt, han var høyt og lavt, der jeg var, der var han også. Og han elsket mat. Han var et gedigent matvrak, og dermed lett å trene med.
Jula kom og Felix koste seg ute i snøen med de to andre, hundene var lykkelige.
Men så var jula over, 2007 var over og Januar kom. Mer nøyaktig, 9 Januar 2008. Det var den dagen det forferdelige skulle skje. Felix ble veldig akutt syk, jeg raser avgårde til dyrlegen, men livet hans sto ikke til å redde. 5 minutter etter at vi kom dit var han død.
Dyrlegen går ut av rommet og jeg får tatt farvel med han... Men jeg har bare en rar følelse inni meg. En tom følelse. Jeg har lyst til å hyle ut. Det er ikke Felix som ligger der, det er bare skallet hans. Sjelen hans har forlatt oss. Men jeg står der bare å sier ingenting. Stryker over han.
Hadet bra da lille venn sier jeg, også går vi ut av rommet...
Det hele er helt uvirkelig... Tror ikke det har gått opp helt for meg enda. Jeg blir med Gunn hjem, jeg bare sitter der og ser tomt ut i luften.. Aner ikke hvorfor jeg ble med henne inn egentlig? Jeg måtte jo hjem....
Så etter en stund drar jeg hjem, tenker at jeg må ringe Anne Grethe før "det går opp for meg". For når det gjør det så vet jeg at jeg ikke klarer å snakke om det.
Jeg ringer henne, og det er den verste samtalen jeg har hatt i hele mitt liv...
Anne Grethe er i sjokk sier hun. Og det skjønner jeg jo. Jeg er det selv jeg....
Jeg er glad jeg ringte når jeg ringte, for utpå kvelden går det opp for meg hva som er skjedd, og jeg er utrøstelig. Jeg gråter og gråter... Jeg går å legger meg for å sove for at jeg skal slippe å ha det så vondt. Kari Helene og Hans Johan prøver å ringe meg, men jeg klarer ikke å ta telefonen, jeg klarer ikke å prate med noen...
Elsker deg lille venn.
RIP Felix.
   
 
Minnesfilm om Felix
LADY
27.02.08: På Torsdag var jeg med Lady hos dyrlegen, hun har hostet endel den siste uken og vi fryktet at det var hjertet. Hun har nemlig fått påvist en liten bilyd fra før, og den har hun hatt i 4-5 år, så nå fryktet vi at den har blitt verre.
Bjørn lyttet på hjertet hennes og konstanterte at der var det en kraftig suselyd. Vi må ta røntgen.
Lady er flink og ligger helt rolig under røntgen. Veldig syk, men glad er hun.
Når bildene er ferdige så forteller bjørn at hun for det første har masse vann i lungene så hun må settes på vanndrivende medisiner. Hun har muligens lungebetennelse også, men det er vanskelig å se pga alt vannet.
Hun har i tillegg begynnende hjertesvikt. Når han sier dette så stikker det i mitt eget hjerte. Jeg har jo nettopp fått vite at hjertesvikt var grunnen til at Felix døde også.
Bjørn kan også fortelle at hun har lav puls og dårlig sirkulasjon i kroppen.
Så nå blir hun satt på vanndrivende og hjertemedisiner.
Hjertemedisinene fungerer ikke før om 1-2 uker, men til så lenge så har vi vanndrivende og når vi har brukt opp de bør hjertemedisinene begynt å fungere.
Han sa at noen ganger fungerer hjertemedisinene og noen ganger gjør de ikke. Fungerer ikke disse så prøver vi en annen sort.
Men om de fungerer bra så vet man aldri hvor lenge de vil fungere. Til slutt vil de rett og slett ikke fungere mer og da går det bare en vei desverre.
Enn så lenge så ser det lovende ut. Hun har sluttet å hoste og det er vel et tegn på at det fungerer.
Men vi får bare ta en dag av gangen og krysse fingrene for at vi får ha henne hos oss noen år til.
10.03.07:
I helgen ble Lady veldig veldig syk. Hun hostet, peste, sikklet, det surklet i hele hunden og det bråkte skikkelig i henne når hun pustet. Og hun pustet veldig tungt.
Dette begynte på Fredag den 7.10. Jeg ringte da dyrlegen og fikk skrevet ut mer vanndrivende til henne. Vi var livredde for henne. Redd for at hun rett og slett bare skulle dø fra oss. Hun ble ikke noe bedre iløpet av Fredagen, nesten verre vil jeg si. Hun greide ikke ligg, hun bare sto og gikk rundt. Hun fikk ikke puste hvis hun lå. Utpå kvelden fant vi en liggestilling til henne så hun kunne ligge litt iallefall, hun var utslitt. Vi bygde opp en seng til henne så hun lå på skrå, og høyt opp med overkroppen.
Jeg hadde også lagt merke til at hun hadde blitt veldig skeiv. Hun sikklet kun på venstre side, og jeg syns hele hunden helte over på den siden. Jeg hadde ikke nevnt noe om det til noen, men når en venninne av mamma var innom så mente hun det samme. Jeg pratet med flere om det og de var enige med meg om at det kunne høres ut som slag. Hun tisset også på seg, noe som er vanlig om man går på mye vanndrivende.
På Lørdag begynte beina å svikte, hun pustet bittelitt bedre, så hun bare lå der helt apatisk. Utpå kvelden begynte hun å bli enda litt bedre. Kanskje var det et håp likevel?
Søndag var hun merkverdig bedre, hun begynte å fungere tilnermet normalt, hun spiste bittelitt og hun ga til og med fra seg et lite boff.
Mandag ringte jeg dyrlegen og ba om en time til henne, og det fikk jeg kl 16.00 samme dag. Selv om hun var bedre ville jeg ha henne undersøkt. Hun var hjemme hos meg hele mandagen før vi dro, og jeg syntes hun begynte å bli litt verre igjen.
Når vi kom til dyrlegen lyttet han på henne, og ikke uventet var det jo en kraftig suselyd på hjertet fremdeles. Men fargen på tannkjøttet var blitt bedre, noe som tilsa at sirkulasjonen i kroppen hadde blitt bedre. Pulsen hadde også blitt lavere enn sist. Noe som var bra.
Det ble tatt røntgen av henne, og det ga desverre ikke noe posetivt resultat. Det var mye mer vann i lungene enn sist nå, og hjertet hadde vokst mye på knappe 3 uker.
Her var det ikke noe særlig håp.
Jeg fikk to valg. For jeg gjorde det klart at om hun hadde det vondt, så skulle hun få slippe.
Enten kunne jeg få med mer vanndrivende hjem også kunne vi ha henne hjemme med oss i påsken, så kunne hun kanskje overleve den, ellers så fikk hun slippe nå.
Dyrlegen sa at hun hadde nok ikke vondt, men det var ubehagelig. Også er det jo veldig nedverdigende for en så gammel hund å tisse på seg.
Selv om vi hadde bestemt om han sa noe lignende som det han sa så skulle hun få slippe, så klarte jeg ikke å tenke klart når jeg sto midt oppi det, så jeg ringte mamma og fortalte hva han hadde sagt og for å spørre hva hun ville. Men når jeg sto der å snakket med henne og hørte hva jeg selv sa så innså jeg hva som ville være det beste for henne. Mamma sa at jeg fikk ta avgjørelsen.
Så Mandag 10 Mars 2008 ble Lady avlivd. Det var helt forferdelig. Men samtidig var det en veldig fin avlivning. Alt gikk stille og rolig for seg. Det er ikke sånn som på en viss annen dyreklinikk nei...
Hun fikk en beroligende sprøyte først, den virket iløpet av 15-20 minutter. Og med det blikket jeg fikk da, så er jeg sikker på at hun skjønte hva som skjedde. De store runde øynene som lå der å så på meg, jeg er sikker på at hun sa takk. Hun slikket meg på armen, og slikket så bort tårene mine.
Så ble den siste sprøyten tatt, og hun sovnet stille inn.
Takk for alt Lady, jeg vil aldri glemme deg, dronningen vår!!
R.I.P Lady, 15.06.99 - 10.03.08
Slideshow til minne om Lady
Sov godt lille venn...
På den vakreste plassen i himmelen finnes regnbuebroen
Når et høyt elsket dyr dør,kommer det til regbue broen.
Der finnes det store gress sletter,
vakre innsjøer og høye fjell hvor de kan leke så mye de vil sammen.
Det er masse mat og drikke, og solen skinner hele dagen.
Alle dyr som har vært syk blir helbredet og alle som er skadet blir
igjen friske og sterke,akkurat slik vi husket dem.
Alle dyrene er lykkelige og koser seg.
Men en ting vil de aldri glemme: Den personen som elsket dem høyest.
Og de savner den personen grusomt.
De løper rundt og leker sammen hver dag.
Men en dag stopper en av dem opp og myser ut mot horisonten.
Øynene sperres opp og han begynner og skjelve.
Plutselig forlater han de andre og løper
mot det han så på.
Han løper fortere og fortere.
Han har fått øye på deg.
Og når dere møtes hopper han opp på deg og slikker deg vennlig
og overlykkelig i fjeset.
Og dere blir enig om å aldri skilles igjen.
Du holder hodet til det vakre kjæledyret ditt og ser det
dypt inni de glade øynene.
Han har vært vekke så utrolig lenge.
Men har aldri blitt glemt.
Du gir ham en god klem og dere reiser dere opp.
Så går dere over regnbue broen sammen.
| 
